Kronikk av senterleder Øyvind Paasche og sjefsforsker Erik Kolstad. Publisert i DN 27.10.23.
Med Hans har en ny uværsvirkelighet meldt sin ankomst. Var det bare flaks at det ikke ble verre?
Med tanke på de mer enn 10.000 innmeldte skadene, utbetalinger som kan bli de største noensinne og ikke minst mange personlige tragedier i kjølvannet av Hans, kan spørsmålet virke umusikalsk.
Når vi spør om uværet Hans var flaks, er det fordi det skjedde i august, og ikke midt i snøsmeltingen i mai eller juni. I år var det nemlig eksepsjonelt mye snø i fjellet i Sør-Norge.
Den samlede effekten av et uvær tilsvarende Hans, og smelting, ville ha gitt en flom av historiske dimensjoner. Denne «klimaoppskriften» ble fulgt ikke bare for flommen «Vesle-Ofsen» i 1995, men også for den største flommen de siste 10.000 årene: «Stor-Ofsen» i 1789, som tok over 60 liv.
Lenge har det blitt advart om at været vil bli mer ekstremt. Globalt ser vi det med flommer, hetebølger og skogbranner. Også her i Norge begynner vi å merke konsekvensene.
Hans har blåst liv i debatten om hvor vi kan bo. Der skogbruk og landbruk ikke lenger kan drives på grunn av været, kan også det historiske og kulturelle fundamentet for et tettsted forsvinne. Tap er ikke kun et spørsmål om utbetalinger.
Det har vist seg at kunnskap om klima ikke alltid er like lett å kommunisere. Klønete forskere som snubler i tekniske formuleringer må bære sin del av skylden, men vi kommer heller ikke rundt at jordens klimasystem er enestående komplekst.
Det første spørsmålet offentligheten vil ha svar på etter at uværet har passert er: Når kommer det neste? Og blir det like stort, eller til og med større?
Spørsmålene høres betimelige, men er allikevel svært vanskelige å svare på. Det er minst to grunner til det:
- Den første er at verden slik den har vært ikke er representativ for det som venter oss.
- Den andre er at været er kaotisk.
Dermed kan ikke verktøyene våre (klimamodeller og statistikk) gi entydige svar på hvordan utviklingen vil bli. Dessuten vil utviklingen i stor grad styres av hvor mye vi klarer å redusere utslippene og det er det stor usikkerhet om.
For å sette Hans i perspektiv, har vi sammenlignet nedbøren i august i år med lange måleserier fra flere steder som ble rammet av uværet. Tunhovd, en fjellbygd mellom Nesbyen og Dagali, er en representativ stasjon, ettersom den har samlet inn målinger i mer enn tredve år (det har ikke Nesbyen).
Hans skiller seg ut med sine 119,7 mm, men dersom vi ser bort fra denne verdien, er det juni og juli som utpeker seg. Hele tre år har juli fått mer nedbør over to døgn enn den nest mest ekstreme verdien for august. For juni har dette skjedd to ganger. Konklusjonen er at Hans like gjerne kunne ha skjedd i juni. Faktisk ville dette statistisk sett ha vært mer sannsynlig enn at det skulle skje i august. Hans kunne med andre ord fort blitt til «Ny-Ofsen», en referanse ingen ville ha satt pris på.
Ville vi ha vært forberedt på det?
Det hører med til historien at de fysiske betingelsene for dannelsen av uvær på våren eller tidlig på sommeren er forskjellige fra de på sensommeren. Vi har ikke tatt hensyn til dette i vår analyse. Likevel: Utviklingen de siste tiårene har gitt oss mer intens nedbør. Dette skyldes at luften varmes opp, og jo varmere luften blir, desto mer fuktighet kan den ha med seg. Dermed er det lett å tenke seg at den neste utgaven av Hans kan bli enda kraftigere eller inntreffe tidligere på året. Da vil skadene kunne bli større og mer permanente, uavhengig av om det er mennesker, kultur eller natur som rammes.
